Det er vanlig at mennesker forsøker å rettferdiggjøre sin egen atferd ved å vise til dyrs oppførsel, eller ved å hevde at atferden er "naturlig" (et noe tvetydig begrep). Dette er en merkelig form for begrunnelse, ettersom det er mange aspekter ved livene våre som er svært unaturlige og ikke ligner andre dyrs atferd – men som vi likevel setter stor verdi på, som for eksempel vannrensing og bruk av moderne medisin.

Grunnleggende sett overser denne innvendingen det faktum at dyr utviser atferd som vi ville ansett både som akseptabel (f.eks. samarbeid og deling) og uakseptabel (f.eks. barnemord og voldtekt) i en menneskelig kontekst. På samme måte finnes det atferd som er naturlig, men som vi ville ansett som akseptabel (f.eks. altruisme, samarbeid og medfølelse) og uakseptabel (f.eks. barnemord og voldtekt) i en menneskelig kontekst.

I tillegg må vi allerede ha en form for moralsk standard for å skille mellom hvilke naturlige og dyriske atferder som er akseptable eller ikke for mennesker å delta i. Dermed anerkjenner vi allerede implisitt at det at en atferd er naturlig eller observert hos dyr, ikke er tilstrekkelig for å anse den som moralsk akseptabel.

#2 – Hvis vi ikke formerer oss, vil menneskene dø ut!

Hvorvidt det er moralsk å skape noen, er noe annet enn spørsmålet om utryddelse. Utryddelse er et spørsmål som ikke bare handler om det å skape nye mennesker, men også om hvorvidt de som allerede eksisterer, bør fortsette å eksistere. Likevel vil dette dukke opp i diskusjoner om antinatalisme, og derfor er det verdt å ta opp.

Det virker merkelig å si at utryddelse vil være dårlig for mennesker når det først har skjedd. Det ville jo ikke vært noen igjen som det kunne vært dårlig for. Ingen til å sørge over vår arts ikke-eksistens. Dette er selvfølgelig noe annet enn spørsmålet om hvordan mennesker bli utryddet. Mennesket kan bli utryddet på fryktelige måter, og en siste generasjon vil utvilsomt bære store byrder. Dette er imidlertid et annet spørsmål enn hvorvidt det er negativt for mennesker å dø ut.

En annen ting å tenke på er at vår arts undergang er uunngåelig. Enten det skjer som følge av våre egne handlinger eller ikke, er det bare et tidsspørsmål. Det er fordeler ved å legge til rette for vår egen utryddelse, at den blir fremskyndet og kontrollert. Foruten å unngå lidelsen som ville bli påført fremtidige generasjoner (og lidelsen de selv ville påføre), betyr det å bevisst legge til rette for vår arts utryddelse at vi kan nærme oss det med omsorg og omtanke — gradvis redusere reproduksjonen og (forhåpentligvis) lette byrden for den siste generasjonen.

En annen ting å tenke på er at vår arts undergang er uunngåelig. Enten det skjer på grunn av oss selv eller ikke, er det et spørsmål om tid. Og det er fordeler med å legge til rette for vår egen utryddelse, og at den skjer raskere og mer kontrollert. I tillegg til at vi unngår lidelsene som vil bli påført fremtidige generasjoner (og lidelsene de vil påføre andre), betyr det å legge til rette for vår egen arts utryddelse at vi kan nærme oss den med omhu og omtanke - og gradvis redusere reproduksjon og (forhåpentligvis) lette byrden på den siste generasjonen.

#3 – Alle andre kommer jo til å fortsette å få barn. At jeg ikke gjør det, vil ikke utgjøre noen forskjell!

At én person ikke reproduserer, vil selvsagt ikke betydelig endre det totale antallet nye mennesker som blir til, men det moralske ved å skape et nytt liv bør ikke avgjøres av hvor utbredt praksisen er. Uavhengig av om andre får barn eller ikke, bør det å sette et barn til verden vurderes moralsk på sine egne premisser.

Vi aksepterer ikke denne tankegangen i andre tilfeller. Tenk deg at du levde i et samfunn der kjønnslemlestelse av spedbarn var vanlig praksis. Det faktum at det var utbredt, ville ikke være en tilstrekkelig grunn til å anse handlingen som moralsk akseptabel. På samme måte ville det ikke være moralsk akseptabelt å ha slaver bare fordi slaveri er en utbredt praksis. Hvorfor skulle vi da akseptere dette resonnementet når det gjelder reproduksjon?

Det er dessuten grunn til å tro at én person som velger å ikke reprodusere, faktisk kan ha en viss innvirkning – utover det å forhindre lidelse for det potensielle barnet. Hver person som velger å ikke få barn, bidrar til å normalisere ikke-reproduksjon og svekke de sosiale normene som ellers kan presse andre til å reprodusere.

#4 – vi har reproduksjonssystemer av en grunn! Det er meningen at vi skal reprodusere.

Det faktum at vi har evnen til å gjøre noe, sier oss ingenting om hvorvidt vi bør gjøre det. Vi har den biologiske evnen til å ha sex. Det er ingenting ved vår evne til å ha sex som tilsier at det må skje med samtykke. Likevel går vi lenger enn å bare erkjenne den biologiske evnen – vi ser på sex gjennom en moralsk linse og forstår at samtykke er nødvendig.

Det kan hevdes at "reproduksjon er vårt biologiske formål, det er selve grunnen til at vi eksisterer." Evolusjonært sett er det sant at vi eksisterer for å videreføre genene våre, men dette har ingen betydning for de moralske vurderingene knyttet til reproduksjon. Evolusjonen er ingen moralsk aktør med intensjoner eller mål, men en prosess – på samme måte som erosjon eller fordampning.

Selv den mest innbitte pronatalisten vil erkjenne at det finnes minst noen tilfeller der reproduksjon ikke ville vært moralsk tillatt. Slike tilfeller viser at selve evnen til å reprodusere ikke gir moralsk tillatelse til å gjøre det.

#5 – Religionen min sier at jeg kan reprodusere.

Mange mennesker mener at de bør få lov til å påtvinge andre sine religiøse overbevisninger, eller at de bør kunne manipulere andres atferd i samsvar med sine egne religiøse følelser.

De bør imidlertid være klar over at denne tankegangen går begge veier. Hvis man tror at ens egen religiøse overbevisning tillater at man kan påtvinge andre noe, så vil andres religiøse overbevisning tillate at de kan påtvinge en selv noe. For eksempel: Mens noen kanskje gleder seg over innføringen av religiøst motiverte homofobiske lover, ville de sannsynligvis ikke like tanken på motsvarende religiøst begrunnede lover som dømmer homofobe (som en selv) til fengsel.

Å skape noen innebærer å påføre dem betydelig skade. Hvis dette kan rettferdiggjøres med religiøs overbevisning, må man også akseptere at andre kan påføre en selv like stor skade basert på sin egen religiøse overbevisning.

Til slutt er det verdt å merke seg at det finnes ytterligere teistiske grunner til å unngå å skape et menneske. Én av dem er at hvis man tror på et konsept som helvete, skaper man ikke bare et menneske for å leve et dødelig liv, men potensielt for å lide en evighet i helvete. Det er en urimelig risiko å påføre et annet menneske.

#6 – Hver generasjon tar vare på den neste. Hvem skal ta vare på den siste generasjonen?

Mennesker som lever i dag er avhengige av institusjoner (som sosiale omsorgstjenester og globale forsyningskjeder), som igjen er avhengige av at nye mennesker blir til. Vi er privilegerte i denne sammenhengen, fordi det finnes mennesker som har blitt skapt og som vi kan stole på. Den siste generasjonen vil antakeligvis ikke kunne nyte godt av slike institusjoner, med mindre vi klarer å gjøre dem uavhengige av «menneskelig kapital». Som et resultat kan den siste generasjonen møte akutte utfordringer som vi ikke møter i dag, og selv om dette er urettferdig, er det også urettferdig å skape en ny generasjon for å unngå dette.

Å skape et nytt menneske for å løse sine egne problemer (selv om man tilhører den siste generasjonen), fremstår ikke som etisk. Problemene vi står overfor som eksisterende mennesker, er vårt eget ansvar. Hvis jeg for eksempel hadde hatt 1 000 000 kr i gjeld, ville det ikke vært etisk å få et barn, bare så jeg kunne overføre gjelden til dem – selv om gjelden ikke var min skyld.

Det finnes sannsynligvis ingen perfekt løsning på utfordringene den siste generasjonen kan møte. En mer etisk tilnærming ville være å erkjenne situasjonen og forsøke å leve så godt som mulig innenfor de rammene man har – ikke å påtvinge nye mennesker en eksistens og de lidelsene den innebærer. Vi må slutte å betrakte barn – og mennesker generelt – som ressurser vi kan bruke som enkle løsninger på våre egne problemer.

Det kommer en siste generasjon, enten vi liker det eller ikke. Det er vel bedre at vi forbereder oss på at den siste generasjonen kommer, og setter i gang systemer som kan legge til rette for at de kan få et så godt liv som mulig? En velplanlagt, frivillig menneskelig utryddelse virker som en mer etisk og fornuftig tilnærming til vår arts uunngåelige undergang, enn å bli drept av en uplanlagt eksistensiell trussel.

#7 – Det er så mye lidelse i verden, det at jeg får barn er bare en dråpe i havet!

Å skape et liv er ingen liten greie. Det påfører vedkommende betydelig skade – ettersom hvert liv innebærer alvorlig lidelse, urettferdighet, død og mer – og etterlater dem sårbare for ekstraordinær lidelse. Når man vurderer en dråpe i havet, bør man fokusere på dråpens størrelse og verdi – ikke havet.

Selv om det finnes mye lidelse i verden, gir ikke den utbredte lidelsen oss som individer en moralsk frikjennelse for våre egne handlinger – og det reduserer ikke skaden som oppleves av den som blir skapt. Det bør ikke brukes som et middel for å fraskrive seg moralsk ansvar. Vi har alle minst litt kontroll over våre egne handlinger – men vi har ikke kontroll over det meste av andres lidelse.

I tillegg: Hvis vi skulle akseptere slik tenkning, kunne enhver umoralsk handling rettferdiggjøres som «en dråpe i havet». Tenk om noen satte fyr på naboens hus fordi hunden deres hadde gjort fra seg på plenen. Vi ville aldri akseptert en slik begrunnelse: «Det er bare en dråpe i havet.»

#8 – Barnet mitt kunne utrette store ting i livet, som å finne en kur mot kreft.

Det ligger en indre motsetning i det som foreslås her: å skape et barn for å løse et problem som oppstår nettopp fordi mennesker blir skapt. Dessverre er det langt mer sannsynlig at barnet selv vil utvikle kreft, enn at det vil kurere det. Som Peter Wessel Zapffe sa: «Å bære barn inn i denne verden er som å bære ved inn i et brennende hus.»

Et mer hensiktsmessig alternativ ville være å bruke de ressursene man ville ha brukt på å skape og oppdra barnet, direkte på det arbeidet som allerede gjøres for å finne en kur mot kreft. Man kunne også bruke disse ressursene til å finansiere utdanningen til mange barn som ellers ikke ville fått noen, slik at de (forhåpentligvis) kan bidra til å finne en kur.

Man må også realistisk vurdere hvilke konsekvenser et barn kan få for verden. Det er riktig at det finnes en sjanse for at barnet kan finne en kur mot kreft, men det er langt mer sannsynlig at det vil forårsake mye lidelse – særlig for andre dyr. Selv om man har gode forutsetninger for å oppdra et barn med stort potensial, kan man velge å adoptere. Det finnes millioner av eksisterende barn som mangler forutsetninger for å oppfylle sitt potensial. Får de riktige vilkår, kan de ha stor og positiv innvirkning på verden.

#9 – Jeg trenger barn som støtte i alderdommen. Ellers kommer jeg til å bli ensom og stå uten hjelp.

Denne bekymringen bør møtes med sympati. Ingen av oss ga samtykke til å komme til verden, og derfor er det fysiske og (ofte) sosiale ansvaret ved alderdommen ikke noe vi frivillig har valgt. Det rettferdiggjør imidlertid ikke å skape noen for å lindre denne situasjonen.

Å skape et barn med håp om at de kan lindre et problem man selv kan møte, er noe de fleste ville avvise. Hvis vi fulgte denne tankegangen, ville det være greit å skape et barn for å videreføre (minst noe av) økonomisk gjeld, slik at jeg kan bli kvitt den. Etter en ærlig refleksjon vil de fleste erkjenne at dette er moralsk tvilsomt (og å skyve problemet videre).
Det finnes andre, mer hensiktsmessige måter å (forhåpentligvis) håndtere denne situasjonen på: 1) finne institusjoner som gir fellesskap og omsorg for eldre, 2) bygge et fellesskap med andre som står overfor samme utfordring, 3) adoptere noen ut fra omtanke for deres sårbarhet og behov, med visshet om at de kanskje – men ikke nødvendigvis – vil ønske å gi støtte i ens alderdom. Ressursene man ellers ville brukt på å få og oppdra et barn, kan i stedet brukes til å finansiere slike mulige løsninger.

#10 – Å få barn er alt jeg ønsker meg i livet, uten barn er livet mitt meningsløst.

Denne bekymringen er forståelig. Mange mennesker har et sterkt ønske om å få barn, og bygger mange av sine planer rundt det å stifte en familie. Det rettferdiggjør imidlertid ikke å skape et barn.

Å hente mening og oppfyllelse fra noe gir ikke automatisk moralsk rett til å utføre handlingen. Noen mennesker finner for eksempel mening i å erobre andre land – noe som med rette ville blitt fordømt, uavhengig av hvor meningsfullt det føles for dem. Dette gjelder særlig når det finnes alternativer til reproduksjon, som for eksempel adopsjon – enten av et menneske eller et ikke-menneskelig dyr.

Selvfølgelig bør fokuset først og fremst være på den som adopteres, og ikke på den som adopterer – men det er likevel verdt å anerkjenne at også adoptivforeldre kan oppleve stor mening og glede i en slik relasjon. Det finnes dessuten mange andre måter å finne mening i livet på: å kjempe for sosial rettferdighet, følge egne interesser og engasjere seg i et lokalt fellesskap.

Det er også verdt å merke seg at det å hente en primær følelse av mening og oppfyllelse fra et forhold vi har med en annen person (som ikke engang eksisterer ennå) ikke nødvendigvis er en stabil eller sunn tilnærming. For mange vil det trolig være gunstig å utvikle evnen til å finne mening i ting som er uavhengige av et bestemt individ, og finne tilfredshet med seg selv.

#11 – Jeg kan gi barnet mitt et godt liv, de vil ikke lide så mye.

Ingen liv er verdt å starte. Selv de beste livene blir oppslukt av jakten på begjær. Ønsker og behov – som aldri trengte å bli skapt – og som vi dessverre ofte er dårlig rustet til å tilfredsstille. Dette etterlater oss i en tilstand av frustrasjon i lange perioder av livet.

I tillegg finnes det noen onder som ingen mengde rikdom kan gi full beskyttelse mot: kroniske sykdommer, depresjon, ulykker og undertrykkelse, for å nevne noen. Selv om risikoen for ekstraordinær lidelse blant dem med høy levestandard er relativt lav, eksisterer den og er unødvendig å påføre andre.

Mer grunnleggende er det slik at de tingene vi som eksisterende vesener verdsetter i livene våre, kun er av verdi for oss fordi vi allerede eksisterer. En som ikke eksisterer, har verken interesse av å komme til eksistens eller av å oppnå de tingene vi verdsetter. Derfor virker det meningsløst å bruke det positive ved et eksisterende liv som en begrunnelse for å starte et nytt.

Man bør også være forsiktig med å overvurdere hvor mye kontroll man faktisk har over kvaliteten på barnets liv. Verden de fødes inn i er full av redsler utenfor vår kontroll: vold, terrorisme, voldtekt, katastrofer, ulykker, undertrykkelse, sykdom og mer.

#12 – Vi kommer til å innovere bort lidelse. Da er det jo ikke noe problem!

I virkeligheten har vi ingen anelse om mennesker noen gang vil klare å avskaffe lidelse. Men for argumentets skyld, la oss anta at vi en dag faktisk klarer det. Selv da ville det ikke gi noen grunn til å skape fremtidige generasjoner.

For det første: Årsaken til at det i det hele tatt ville finnes lidelse å avskaffe for fremtidige generasjoner, er fordi vi har skapt dem. Det gir liten mening å utsette et nytt vesen for lidelser (ved å skape det) og deretter bruke ressurser på å lindre den lidelsen vi selv har påført dem. Å ikke skape dem i utgangspunktet ville fjerne behovet for å lindre deres lidelse, uten at noen ville bli fratatt gledene ved eksistensen. Da kunne energien som ellers ville gått med til å avskaffe lidelse hos fremtidige generasjoner, i stedet blitt brukt på å hjelpe de som allerede eksisterer.

For det andre: vi ville ikke avskaffet lidelse over natten. Det ville bli født millioner (eller kanskje milliarder) av mennesker i de mellomliggende generasjonene før dette eventuelt kunne oppnås. Disse menneskene ville blitt påført alvorlig lidelse – alt for å frigjøre fremtidige mennesker fra lidelser som kunne vært unngått ved rett og slett å unngå å skape dem.

#13 – Vi har alltid reprodusert. Det er normalt!

At mennesker alltid har reprodusert, er ikke en moralsk rettferdiggjøring for å fortsette. Vi har tross alt drept og lemlestet hverandre like lenge, men det ser vi åpenbart ikke som en god grunn til å fortsette.

Reproduksjon er ikke bare en eldgammel praksis, den er også blitt normalisert. Men at noe er vanlig – og at det til og med er stigmatisert å la være – gjør det ikke moralsk riktig. Å følge det som er sosialt akseptert uten kritisk refleksjon handler mer om konformitet enn om moral.

Se for eksempel på slaveri. Det har eksistert i svært lang tid (og finnes dessverre fortsatt i dag), og ble i store deler av historien sett på som normalt. Likevel fordømmes det i dag av alle anstendige mennesker. Enhver praksis, uansett hvor gammel eller utbredt den er, må vurderes kritisk ut fra et moralsk ståsted.

#14 – Jeg skal bare ha ett barn – det er bedre enn tre eller fire!

Å bare få ett barn fremstilles her som mindre galt enn å få flere. Selv om det stemmer, er det fortsatt galt. Å skape tre eller fire mennesker er selvsagt verre enn å skape ett, men hver og en av oss har muligheten til å la være å skape noen i det hele tatt. Moralen i å skape et barn er ikke relativ til et hypotetisk antall barn man kunne ha fått. Moralen ved å skape ethvert barn bør vurderes for seg selv. Å skape det syvende barnet er like umoralsk som å skape det andre.

For å bruke en analogi: Det er ikke like ille å slå ett barn for underholdning som å slå sju, men det er fremdeles umoralsk å slå det ene. Hvis noen prøvde å forsvare seg med: «Vel, jeg slo i det minste ikke tolv!» ville de blitt ledd ut av rommet. Moralen i hver enkelt handling bør vurderes ut fra sitt eget grunnlag, ikke bagatelliseres fordi den har blitt gjort før.

Det bør også påpekes at å skape ett barn ikke bare handler om å skape det ene barnet, men å skape en person som senere kan bidra til å skape mange flere mennesker. Hver og en av dem blir gjort sårbare for lidelse ved å komme til verden.

#15 – Det er egoistisk å ikke få barn, du fratar dem en sjanse til å leve.

Å ikke skape et barn er ikke det samme som å frarøve noen livet – de eksisterer jo ikke. Det er ingen grunn til å tro at et menneske eksisterer før det er skapt. Det finnes intet spøkelsesfoster som går glipp av eksistens. Hvis det å unngå å skape noen virkelig var å frarøve dem, ville hver og en av oss hatt en sterk moralsk grunn til å få så mange barn vi med rimelighet kunne forsørge.

Det er forståelig at mange, innenfor vårt nåværende paradigme, mønster eller rammeverk for hvordan noe blir forstått eller tolket; et grunnleggende tankesett eller referanseramme ser på det å skape og oppdra barn som en uselvisk handling. Imidlertid kunne dette perspektivet hatt godt av å nyanseres. Selv om biologiske foreldre investerer betydelig tid og ressurser i omsorgen og utviklingen av barnet sitt, bør ikke dette sidestilles med uselviskhet på samme måte som for eksempel veldedighetsarbeid. Folk velger å få barn fordi de ønsker det – for å oppfylle sine egne eller andres ønsker, ikke for å gagne det fremtidige barnet. De ressursene foreldre bruker på å oppdra barna sine, er ikke gaver, men forpliktelser de skylder barnet de har valgt å sette til verden. Ved å få barn skaper de et vesen som uunngåelig vil oppleve lidelse. Den eneste grunnen til at denne handlingen ikke er allment anerkjent som egoistisk, er rett og slett at den har blitt så dypt normalisert.

#16 – Du er bare deprimert, du må se på livets lyse sider.

Det er til en viss grad forståelig at noen kan oppfatte antinatalister som overdrevent pessimistiske. Det kan være første gang de møter noen som særlig framhever de negative sidene ved eksistensen. Det er imidlertid ikke ubegrunnet at antinatalister fremhever det negative, ettersom de fleste mennesker har en urimelig optimisme om eksistens, og denne optimismen kan ofte bidra til at de får barn.

Dette betyr ikke at man bør grave seg ned i negativitet. Det er fullt mulig å erkjenne det dårlige i livet på en realistisk måte, samtidig som man i sitt daglige liv nyter livet så mye som man kan. Selvfølgelig er noen antinatalister deprimerte, men det er også mange andre mennesker. Argumentene for antinatalisme bør vurderes uavhengig av den mentale tilstanden til den som fremlegger dem. Å gjøre noe annet ville være å dømme budbringeren, ikke budskapet.

Å be antinatalister om å «se på livets lyse sider» antyder at de ikke allerede har gjort det. Vanligvis har de faktisk gjort det. Avhengig av hvilken type antinatalisme det er snakk om, blir de positive sidene ved livet enten avvist som en tilstrekkelig begrunnelse for å påføre lidelse gjennom eksistens, eller de blir rett og slett ikke sett på som en grunn til å skape noen (mens lidelsene blir ansett som en god grunn til å ikke gjøre det).

#17 – Hvis livet er så ille, hvorfor tar du ikke bare livet ditt?

Dette spørsmålet kan bli stilt på en avvisende og ufølsom måte, og dersom det skjer, bør det fordømmes. Men hvis vi tolker det som et genuint spørsmål, er det på sett og vis forståelig at noen som ikke kjenner til antinatalisme, kan komme til å stille det.

Antinatalister argumenterer ofte for at selv de beste livene er svært dårlige, og selv om dette er tilfellet, betyr det ikke at de som har dette synet, mener at livet er like dårlig hele tiden. Det negative i livet kan ofte være konsentrert til bestemte perioder. I slike perioder kan det (i noen tilfeller) være rasjonelt å vurdere å avslutte sitt liv, men i andre (mindre dårlige) perioder kan man fortsatt ønske å leve.

Det finnes imidlertid en mer grunnleggende forvirring her, nemlig å blande sammen handlingen å starte et liv med handlingen å fortsette et liv. Dette er to helt forskjellige ting.

Dersom man allerede eksisterer, kan man selv bestemme om man ønsker å fortsette å leve. Kanskje er ens ønske om å unngå lidelse ikke sterkt nok til å overstyre andre interesser, som å fortsette å leve, opprettholde relasjoner, eller jobbe med prosjekter.

Det å starte et liv derimot, er annerledes på flere viktige måter. For det første er det ikke en beslutning som tas av den som skapes. Som et resultat vil enhver lidelse i deres liv bli påført uten samtykke. For det andre: før et vesen skapes, finnes det ingen som kan ha en interesse i å eksistere. Det finnes altså ingen interesse som kan veies opp mot den lidelsen det nye livet kan bli påført.

#18 – Det er mitt personlige valg å få barn, ikke prøv å påtvinge meg dine overbevisninger!

Å uttrykke et antinatalistisk syn er ikke det samme som å påtvinge det den som hører det. Vi står alle fritt til å dele våre synspunkter, og andre står like fritt til å komme med kritikk – særlig i spørsmål som er så viktige som etikken rundt prokreasjon. det å skape nytt liv gjennom reproduksjon (å få barn)

Når det gjelder hvorvidt reproduksjon er et personlig valg, er det på én måte sant, men på en annen måte ikke. Det er personlig i den forstand at man selv kan ta avgjørelsen om å få barn. Samtidig kan det ikke bare betraktes som et personlig valg, fordi beslutningen har direkte og betydelige konsekvenser for en annen person – nemlig den som blir skapt. Selv om den juridiske retten til å reprodusere bør opprettholdes, må de moralske konsekvensene ved prokreasjon vurderes grundig.

Når det er snakk om en så alvorlig beslutning som det å skape et liv, har vi et ansvar for å vurdere de etiske argumentene – både for og imot. Å gjemme seg bak påstanden om at «det er et personlig valg» er å svikte sitt potensielle barn, fordi man da ikke tok seg tid til å reflektere grundig over beslutningen om å skape dem.

#19 – Barn burde være takknemlige for at de eksisterer.

Hvor ufølsom denne påstanden faktisk er, blir tydelig når vi tenker på barna som har bukket under for noen av verdens lidelser. For eksempel de barna som har blitt ofre for menneskehandel, sexhandel, terrorangrep, eller de som lider av depresjon og kroniske smerter. Den som fremsetter denne påstanden, mener sannsynligvis ikke disse barna, men disse barna finnes likevel. Selv når vi retter blikket mot barn som lever et liv som de fleste ville beskrive som gode, er det god grunn til å stille seg skeptisk til en slik påstand.

De fleste mennesker ser ut til å få barn fordi de selv ønsker det, ikke for barnets skyld. Ved å gjøre det, utsetter de barnet for en risiko. Selv om barnet er heldig nok til å få et liv som de fleste vil betrakte som godt, hva er det egentlig man skal være takknemlig for ved selve det å bli skapt? Det kan ikke være det å få et godt liv, siden man ikke ville hatt behov for det dersom man ikke hadde blitt skapt. Et godt liv er kun en fordel når man først eksisterer, men det å bli skapt, skaper bare behovet for et godt liv. Takknemlighet er en merkelig ting å forvente fra noen som er blitt utsatt for risiko, og fått fordeler de ikke hadde interesse av før de ble skapt. I skapelsen er skade en kostnad, begjær som en byrde, og gleder er noe man ikke hadde behov for før man eksisterte. Ingenting av dette virker som noe man burde være takknemlig for.

#20 – Du burde bruke tiden din på å hjelpe dem som allerede finnes!

Det er helt forståelig å ønske å jobbe for å lindre lidelser og vanskeligheter for dem som allerede eksisterer, og dette bør man absolutt gjøre. Likevel er forebygging bedre enn behandling. På mange områder i livet anses det som langt bedre å unngå skade i utgangspunktet, enn å måtte håndtere eller rette opp i den etter at den har skjedd. Antinatalisme bør derfor ses som en måte å unngå skade på, ved å hindre at den noensinne oppstår. Det er dessuten slik at man kan engasjere seg i flere problemer samtidig. Man kan for eksempel hjelpe mennesker som lider av smittsomme sykdommer, samtidig som man fremmer bruk av prevensjon der man har mulighet.

Faktisk burde de mange andre problemene man kan fokusere på, tjene som en påminnelse om skadevirkningene ved å bli skapt. Dessuten kan det å avstå fra å reprodusere faktisk øke ens kapasitet til å bidra til løsningene. For det første vil man ha mer tid og ressurser til rådighet, og for det andre unngår man å sette til verden et nytt menneske som selv kan bli rammet av disse problemene.

#21 – Du hadde ikke vært her og hatt denne samtalen hvis du ikke hadde blitt født!

Det er åpenbart at man ikke kan føre en samtale hvis man ikke eksisterer. Men det faktumet har ingen betydning for spørsmålet om hvorvidt det er moralsk riktig å skape noen. Det er en vurdering man må gjøre ved å veie argumentene for antinatalisme opp mot de for natalisme.

Videre ser denne innvendingen ut til å antyde at man ikke kan være imot å få barn bare fordi man selv ble skapt gjennom reproduksjon. Det gir ingen mening. Vi ville ikke avfeie synspunktene til noen som kjemper mot voldtekt med begrunnelsen at de selv ble unnfanget ved voldtekt.

Det er en uheldig realitet at mennesker blir brakt til verden, og når de først er her, har de full rett til å danne seg en mening om moralen rundt det å skape nye mennesker. Antinatalister hevder at det er moralsk galt å bringe nye, bevisste vesener til verden. Hvis dette synet skal utfordres, bør utfordringen baseres på argumentene — ikke bare avfeies fordi antinatalister måtte bli født for å innta sitt standpunkt. Når en antinatalist først eksisterer, vil de naturlig nok ønske å overbevise andre om å avstå fra å skape nye vesener.

#22 – Smerte er subjektivt. Det som er lidelse for deg, er kanskje ikke det for andre!

Smerte er subjektivt i den forstand at den samme stimulusen kan føre til ulike negative opplevelser hos forskjellige individer. Dette bør likevel ikke brukes som grunnlag for å komme med altfor bastante påstander om at smerte er utelukkende subjektivt. Som mennesker deler vi et felles nervesystem som er i stand til å produsere intens smerte. Selv om det finnes naturlige variasjoner i smerteterskel – noe innvendingen trolig sikter til – endrer ikke dette det grunnleggende faktum at vi alle er sårbare for lidelse, og at årsakene til smerte ofte er forutsigbare.

Viktigst av alt: subjektiviteten ved smerte kan ikke brukes som en unnskyldning for å påføre andre den. Det er lite troverdig at en person protesterer mot å bli fengslet for å ha knivstukket noen med henvisning til at smerte er subjektiv. På samme måte kan man ikke rettferdiggjøre å skape et nytt menneske – med all den smerte og lidelse livet innebærer – ved å vise til at smerte er subjektivt.

Videre finnes det ingen god grunn til å tro at barnet til den som fremmer denne innvendingen, skulle være immun mot slike opplevelser. Uansett hvordan smerte oppleves individuelt, er det tilstrekkelig for det antinatalistiske argumentet om at smerte og lidelse er uunngåelig. Hva de konkrete årsakene til smerten måtte være, er mindre relevant.

#23 – Hvem er du til å fortelle meg hva jeg skal gjøre?

Denne innvendingen bunner ofte i en forsvarsreaksjon – men slik forsvarsholdning bør ikke fungere som et skjold mot kritiske spørsmål. Hvis noen vurderer å gjøre noe som kan ha betydelig innvirkning på andre i moralsk forstand, bør de kunne gi gode grunner for det. Følelsesmessige reaksjoner er ikke en erstatning for etisk begrunnelse.

Forsvarsreaksjoner har også en tendens til å avspore samtalen. Her er et forslag til hvordan man kan forsøke å bringe dialogen tilbake på et mer konstruktivt spor:

«Beklager hvis det virket som om jeg prøvde å fortelle deg hva du skal gjøre – det er ikke min hensikt. Jeg uttaler meg om hva jeg mener folk burde gjøre, men jeg prøver også bare å dele et perspektiv du kanskje ikke har reflektert over før. Jeg skjønner at dette kan føles som et fremmed konsept for mange, og det er helt forståelig. Men når de fleste jeg har snakket med virkelig tenker over det, anerkjenner de at det i det minste tilfører noe verdifullt til samtalen om etikken rundt reproduksjon. Hvilket aspekt ved antinatalismen er det du er mest uenig i?»

#24 – Du blir bare gjenfødt, så det endrer ingenting om du ikke reproduserer.

Det er vanskelig å svare på denne innvendingen uten å vite nøyaktig hvilket verdensbilde den som fremsetter den har. Men hvis vi tar reinkarnasjon som et generelt syn på virkeligheten, kan vi likevel si noe i respons.

Dersom noen tror at bevisstheten fortsetter etter den fysiske døden og gjenfødes i nye kropper, undergraver ikke nødvendigvis dette antinatalismens posisjon. For at bevisstheten skal kunne reinkarneres, må det finnes en ny kropp å innta. I denne forstand innebærer det å argumentere for ikke-reproduksjon, rett og slett å redusere antallet «beholdere» som bevisstheten kan tre inn i.

Uavhengig av om reinkarnasjon er sant eller ikke, vil færre barn som blir skapt bety færre barn som kan bli utsatt for mishandling og alle de andre lidelsene som finnes i verden.

#25 – Dette er en veldig farlig idé! Du bør være forsiktig med å snakke om den.

Antinatalisme er ikke en farlig idé. Tvert imot, den fraråder å skape nye bevisste vesener, og forhindrer dermed at de blir utsatt for lidelser. Natalisme, derimot, tillater – og i mange tilfeller oppmuntrer til – skapelsen av bevisste vesener, og utsetter dem for lidelser. Et vesen kan tross alt bare oppleve verdens lidelser dersom det er blitt brakt til eksistens. På samme måte kan bare de som eksisterer påføre lidelse – noe dessverre mange gjør.

Når det er sagt, kan enhver filosofi som bygger på medfølelse, misbrukes. Historien har vist at både velmenende og ondsinnede aktører kan forårsake stor skade, samtidig som de hevder å handle i navnet til en filosofi som egentlig ikke støtter slike handlinger. Antinatalisme er intet unntak. Den kan forvrenges og brukes som et påskudd for skadelig atferd, men slike handlinger sier mer om den enkelte som utfører dem enn om filosofien i seg selv.

#26 – Hva med all kunsten og skjønnheten mennesker har skapt? Det vil gå tapt!

Mennesker har skapt mange ting som vekker beundring: litteratur, kunst, samfunn, kulturer og tradisjoner, for å nevne noen. Men disse tingene har kun verdi fordi vi er her for å verdsette dem. Vi nyter lydene, smakene, teksturene og synene deres – og vi bør omfavne disse opplevelsene mens vi er her. Men hvis menneskeheten skulle slutte å formere seg og gradvis opphøre å eksistere, ville fraværet av disse tingene ikke være noe negativt. Det ville ikke være noen igjen som kunne oppleve dette fraværet som en berøvelse.

For å si det på en annen måte: ingen av oss eksisterte for tusen år siden, og denne ikke-eksistensen påførte oss verken skade eller tap. Vi kan nå føle et savn etter å ha vært vitne til den tiden, men slike følelser er bare mulige fordi vi eksisterer i dag. Uten eksistens finnes det ingen som kan oppleve tap eller lengsel.

Samtidig bør vi anerkjenne den enorme skaden mennesker har forårsaket – både mot hverandre og mot andre dyr. Hvert gasskammer, hver bombe, hver kule, hvert slakteri, hvert slaveskip... disse grusomhetene eksisterte på grunn av mennesker. Det virker langt viktigere at slike grusomheter ikke eksisterer, enn at skjønnhet og kunst gjør det.

#27 – Du er bare misunnelig på de som har noen å få barn med!

Hvis du er modig nok, kan du prøve å svare: «Virkelig? Jeg trodde vi hadde god kjemi!» Det kan faktisk redde samtalen!

Fra spøk til alvor: Denne innvendingen er egentlig bare et personlig angrep. Det er et forsøk på å latterliggjøre eller delegitimere antinatalisten, i stedet for å engasjere seg i det faktiske argumentet. Akkurat som alle andre, er antinatalister ulike – noen er lykkelige i forhold, andre ikke, og noen foretrekker rett og slett å ikke ha en partner. Hvorvidt man lykkes romantisk har ingen betydning for gyldigheten av den antinatalistiske posisjonen.

Den beste måten å gå videre på, kan være humor. En spøkefull kommentar som «tilbyr du deg?» eller noe som det tidligere forslaget, kan få frem en liten latter, og deretter føre samtalen videre til mer produktive temaer.

#28 – Synes du ikke at babyer er søte? De er bedårende!

Babyer kan være svært søte. Men bare fordi noen er søte som spedbarn, og får oss til å le og føle oss varme på innsiden, betyr ikke det at vi kan objektivisere dem eller behandle dem som et tilbehør. Å skape et nytt menneske er en svært alvorlig handling. Det søte ved en baby bør ikke distrahere oss fra å ha en seriøs og genuin etisk diskusjon om prokreasjon. det å skape nytt liv gjennom reproduksjon (å få barn)

Det er også verdt å merke seg at det å være moralsk imot reproduksjon, ikke betyr at man ikke kan synes babyer er søte, eller at man ikke kan like å være sammen med barn. Disse to tingene er uavhengige av hverandre.

#29 – Du bare hater barn.

Å være imot reproduksjon betyr ikke at man hater barn. Noen antinatalister kan mislike barn, men dette er uavhengig av den antinatalistiske posisjonen. Faktisk ville hat mot barn være i strid med antinatalisme.

Barn er nettopp de individene antinatalister er bekymret for. Det er de som blir brakt inn i en verden fylt med lidelse, uten å selv ha valgt det. Hvis antinatalister hater barn, ville de ikke da vært mer likegyldige til deres lidelser? I virkeligheten er antinatalister dypt bekymret for de lidelsene barna utsettes for.

Ofte har antinatalister kanskje brukt mer tid på å tenke seriøst på barnas skjebne enn det mange kommende foreldre gjør – som ofte unnlater å vurdere hvilke lidelser barna deres kan bli utsatt for etter at de er født.

#30 – Hvis du ikke får barn, vil antinatalisme forsvinne når antinatalistene dør.

Bortsett fra at det ville være paradoksalt å skape nye mennesker for å øke tilhengerne av et livssyn som mener det er moralsk galt å skape nye mennesker, hviler denne innvendingen på en feilaktig antakelse. Nemlig at moralske overbevisninger bare kan bevares eller spres gjennom reproduksjon – eller at alternative metoder er utilstrekkelige til å opprettholde dem. Dette stemmer rett og slett ikke.

For det første har antinatalismen – og ideen om at det å komme til eksistens er negativt – eksistert i tusenvis av år. At den har overlevd, skyldes ikke at tilhengerne har videreført ideen til sine biologiske barn. Faktisk er det svært få (om noen) antinatalister i dag som har dette synet fordi foreldrene deres hadde det. Og selv om det skulle være en relevant faktor, kunne antinatalister uansett adoptere.

For det andre formidles moralske overbevisninger på mange måter: gjennom utdanning, dialog, litteratur, aktivisme og mer. Nå som internett gjør utvekslingen av ideer langt enklere, er det langt fra opplagt at det å oppdra et barn er en særlig effektiv måte å fremme en spesifikk moralsk overbevisning på.

Til slutt, selv om reproduksjon på en eller annen måte kunne øke antallet antinatalister – noe som i seg selv er paradoksalt – ville ikke det rettferdiggjøre å skape et barn. Antinatalister anser denne handlingen som dypt umoralsk. Å be antinatalister få barn for sin sak, ville være som å be pasifister føre krig for å spre verdien av fred.

#31 – Du trenger ikke samtykke for å skape noen, for det finnes ingen å få samtykke fra!

Denne innvendingen hevder implisitt at det er greit å gjøre noe mot noen som vil få direkte, forutsigbare og betydelige konsekvenser for dem (inkludert negative), uten å innhente deres samtykke på forhånd. Enda verre: hvis man ikke kan få samtykke, forsvinner det moralske kravet om samtykke helt.

Dette er en merkelig innvending, gitt hvor alvorlig vi tar samtykke i andre moralske avgjørelser i livet. Sex uten samtykke er voldtekt; arbeid uten samtykke er slaveri. At man ikke kan få samtykke fra noen, gir ikke moralsk rett til å gjøre som man vil. Tenk deg noen som har besvimt på en fest – ville det være akseptabelt å utføre seksuelle handlinger på dem bare fordi de ikke er i stand til å gi samtykke? Nei, og slike handlinger bør fordømmes.

Det finnes noen unntakstilfeller der samtykke kan fravikes, men disse gjelder vanligvis handlinger som forhindrer at en større skade rammer personen (og som regel bare når vedkommende ikke kan ta avgjørelsen selv). Reproduksjon er imidlertid ikke et slikt tilfelle, for det finnes ingen som står i fare for å bli rammet av en større skade.

En siste ting å merke seg er at situasjonen man setter barnet i, er en som kun kan unnslippes ved å begå selvmord – en alvorlig konsekvens. Hvis noen påførte sammenlignbar skade og risiko på en allerede eksisterende person uten samtykke, ville vi kreve en svært sterk moralsk begrunnelse. Likevel tilbys (eller forventes) en slik begrunnelse nesten aldri når det gjelder prokreasjon. det å skape nytt liv gjennom reproduksjon (å få barn)

#32 – Du leker Gud ved å ikke få barn, du bestemmer om noen skal få leve.

‘Å «leke gud» brukes vanligvis om noen som utøver makt, kontroll eller innflytelse over andres liv og handlinger på en måte de ikke burde. Når denne anklagen rettes mot antinatalister, er det to viktige ting å påpeke.

For det første ser innvendingen ut til å antyde at det å «leke gud» er galt. Selvfølgelig finnes det situasjoner hvor det er feil å blande seg inn i andres saker, men det finnes også situasjoner hvor det kan være riktig. For eksempel når noen kommer bort og hjelper en hjelpeløs person på gaten. Dette kunne kalles å «leke gud» siden vi griper inn i ting som egentlig ikke angår oss. Men dette er ikke et upassende inngrep i andres liv, det er en god handling. For å kunne vurdere om det å «leke gud» faktisk er positivt eller negativt i et konkret tilfelle, må vi se nærmere på detaljene i akkurat den saken. Vi kan ikke bare avfeie ting som «å leke gud».

For det andre er det prokreasjon det å skape nytt liv gjennom reproduksjon (å få barn) som er å «leke gud» på en problematisk måte. Å ikke skape noen er selvfølgelig et valg om å ikke skape den personen, men dette kan ikke kalles å «leke gud» i en negativ forstand, siden personen ikke eksisterer og dermed ikke kan ha blitt skadet ved ikke å bli skapt. Reprodusering, derimot, bestemmer på vegne av en annen at vedkommende må eksistere, oppleve vanskeligheter og være utsatt for ekstrem lidelse. Dét er å leke gud.

#33 – Du kommer aldri til å stoppe alle fra å reprodusere.

Selvfølgelig er det usannsynlig at antinatalister klarer å overbevise absolutt alle om å ikke reprodusere; men dette betyr ikke at de som blir konfrontert med antinatalistiske argumenter bare kan avfeie dem – argumenter bør vurderes ut fra sin egen kvalitet, ikke ut fra hvor populære de er. Det gir dem heller ikke moralsk tillatelse til å bidra til problemet ved å få barn selv.

Mange moralske spørsmål er ikke alt-eller-ingenting-tilfeller, og reproduksjon er ett av dem – bare fordi det ikke kan stoppes helt, betyr ikke det at vi ikke kan unngå enkelte tilfeller. Tenk hvis noen hevdet at vi ikke burde forsøke å bekjempe sult fordi vi aldri vil kunne stoppe all sult – det ville blitt sett på som latterlig. Poenget er at vi kan bekjempe noe sult (akkurat som vi kan unngå noe reproduksjon), og det er bra, og vi bør ikke la det perfekte bli det godes fiende.

#34 – Ikke alle kan adoptere – det er dyrt!

Denne innvendingen bygger på en falsk dikotomi. Den antyder at fordi «adopsjon er dyrt», har man rett til å få barn selv. Men det finnes ikke bare disse to valgmulighetene – man kan rett og slett velge å ikke oppdra barn.

Selv om noen har et ønske om å oppdra barn, gir ikke dette automatisk moralsk tillatelse til å gjøre det. Det må finnes en solid etisk begrunnelse; finnes det ikke det, og personen ikke vil vurdere adopsjon, må de rett og slett avstå fra å få barn, og la ønsket forbli uoppfylt. Noen ganger betyr å gjøre det som er moralsk riktig at vi må gi avkall på ting vi ønsker. Å tilfredsstille egne behov er ikke alltid det viktigste, for handlingene våre får konsekvenser for andre – både for mennesker som allerede finnes, og for de som kommer til å eksistere – og derfor må vi ta hensyn til dette.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt adopsjon er dyrere enn å få et biologisk barn, avhenger dette av mange faktorer – blant annet adopsjonssystemet, hvilke ressurser man har tilgjengelig, livssituasjonen, om man har en partner som oppdrar barnet sammen med en, og mer. Det finnes kostnader knyttet til adopsjon, som for eksempel gebyrer, i tillegg til ikke-økonomiske belastninger, som undersøkelsene man må gjennom. Men det finnes også kostnader ved å få barn, som for eksempel medisinske utgifter under graviditet og fødsel, og helsemessige belastninger knyttet til det. Så det er ikke nødvendigvis gitt at adopsjon er dyrere enn det å få et biologisk barn.

#35 – Hvorfor må du preke til andre? Fokusere på dine egne handlinger!

Folk engasjerer seg i alle slags etiske spørsmål, og det er helt naturlig. Å se noe som moralsk galt vil sannsynligvis motivere en person til å ønske å forhindre at det skjer, enten ved å påvirke enkeltpersoner, institusjoner eller på andre måter. Faktisk er det et tegn på et åpent og liberalt samfunn at folk gjør nettopp dette.

Det å argumentere for en sak blir egentlig bare et «problem» når en annen person ikke deler verdiene til den som argumenterer – men da er det jo bare snakk om en uenighet. Det å mislike andres verdier betyr ikke at man bør avfeie personen eller argumentene deres – vi ville ikke ønsket at noen avfeide oss når vi prater om noe vi bryr oss om – de bør vurdere det som blir sagt, og akseptere eller avvise det basert på innholdet.

Antinatalisme er intet unntak. Noen vil ønske å argumentere for det, mens andre vil være uenige. Denne uenigheten bør håndteres slik man ville gjort med ethvert annet moralsk spørsmål; den bør ikke ses på som en grunn til å avvise det.

Hvis noen likevel har kommet med denne innvendingen, er de sannsynligvis ikke åpne for å endre mening. Antinatalister bør selvfølgelig forsøke å unngå å komme til dette punktet i utgangspunktet, og finne måter å argumentere for sitt standpunkt på som fremstår som tilgjengelig og engasjerende.

#36 – Selv om menneskeheten skulle dø ut, vil bevisst liv oppstå et annet sted i universet.

Det er mulig at bevisst liv kan oppstå andre steder i universet (og kanskje har det allerede gjort det), men det er usikkert om menneskehetens utryddelse vil ha noen betydning for om dette skjer eller ikke. Likevel, la oss se nærmere på innvendingen.

Det finnes to mulige tolkninger: enten er personen som fremsetter denne innvendingen moralsk berettiget til å skape et barn fordi intelligent liv kan oppstå et annet sted i universet, og 1) dette gjør det meningsløst å unngå å skape liv på jorden, eller 2) menneskene bør fortsette å utvikle arten sin for å kunne lindre lidelsen til dette eventuelle utenomjordiske livet.

Når det gjelder det første, så rettferdiggjør ikke lidelse på et annet sted eller tidspunkt at man påfører noen lidelse her og nå.

Når det gjelder det andre, virker ideen om at mennesker bør fortsette å reprodusere for å oppdage utenomjordisk liv og lindre deres lidelse, dypt fantasifull. Det forutsetter at man påfører mennesker direkte og alvorlig lidelse (ved å skape dem) i håp om at menneskeheten en dag vil oppdage utenomjordisk liv, organisere en enestående global allianse for å nå dem, og deretter effektivt lindre deres lidelse. Dette er en usedvanlig spekulativ begrunnelse for å skape nye mennesker.

#37 – Livet skal jo ha en god og en dårlig side. Du kan ikke sette pris på det gode uten det dårlige!

Denne innvendingen hevder implisitt at det er greit å påtvinge noen livets lidelser, fordi det er den eneste måten de kan oppleve dets goder på. Det er minst to ting å si som svar på dette.

For det første: Selv om en som allerede eksisterer kan lide under fraværet av goder, blir ikke en som aldri har eksistert fratatt noe – de eksisterer ikke, og kan derfor ikke bli fratatt noe. Fraværet av disse godene er ikke en skade. Å skape noen utsetter dem dermed for livets lidelser (som er negativt) i bytte mot goder de aldri ville ha savnet.

For det andre, selv om godene anses som en grunn til å skape noen, er det fortsatt uklart om de utgjør en tilstrekkelig moralsk rettferdiggjørelse. I ethvert tilfelle av prokreasjon det å skape nytt liv gjennom reproduksjon (å få barn) kan vi ikke med tilstrekkelig sikkerhet forutsi balansen mellom godt og vondt i det livet som skapes. Denne balansen påvirkes av uforutsigbare faktorer som personlige valg, andres handlinger, naturlige prosesser og mer. Og selv om vi kunne forutsi dette, kan vi ikke vite om den framtidige personen ville anse sin egen eksistens som verdt den lidelsen de måtte gjennomgå. Det eneste vi med sikkerhet kan vite, er at de vil lide i en viss grad – og at de vil dø.

Derfor har det å få barn blitt sammenlignet med russisk rulett – med en fullt ladd revolver rettet mot hodet til ens framtidige barn.

#38 – Det er opp til hver enkelt å bestemme om livet deres er verdt å leve, du kan ikke si at det ikke er det for andre.

Ved å bruke det flertydige uttrykket et liv som er «verdt å leve», overser denne innvendingen det viktige skillet mellom det å starte et liv og det å fortsette det. Antinatalisme handler om å starte liv, ikke om å fortsette dem. Når noen først eksisterer, er livet deres eget; det er de selv som bør avgjøre om det er verdt å fortsette. Beslutningen om å starte et liv er derimot noe helt annet.

Det er umulig for noen å bestemme selv hvorvidt de skal bli født, vi kan bare bestemme om vi vil fortsette å eksistere. Dette avslører igjen forvirringen i innvendingen. Hvis den som fremmer innvendingen er imot at noen tar avgjørelser på vegne av andre, så er det nettopp det reproduksjon er.

Kanskje vil den som fremmer innvendingen da svare at det de egentlig mener, er at alle bør bli skapt, slik at de selv kan bestemme om de ønsker å fortsette å eksistere. Men også denne formen for innvending har problemer. For det første: Hvis noen aldri eksisterer, blir de ikke fratatt eksistens – derfor er det ikke galt at potensielle foreldre velger å ikke få barn. For det andre: dersom noen først er blitt til og ønsker å avslutte sitt liv, så finnes det bare én utvei – selvmord. Det er en alvorlig kostnad å pålegge noen, dersom de senere finner ut at de ikke ønsker å eksistere.

#39 – Hvis vi slutter å få barn, vil alt våre forfedre gjorde for å få oss hit ha vært forgjeves.

Denne innvendingen antyder at vi skylder våre forfedre å fortsette å reprodusere. Enten ved å selv få barn, eller ved å generelt ha bidratt til samfunnet på andre måter, gjorde forfedrene våre mange ofre og anstrengelser for at vi skulle kunne eksistere, og vi bør hedre det ved å videreføre menneskeheten. Det er flere ting å si til dette.

For det første: Våre forfedre er døde (og de fleste har vært det lenge). De eksisterer ikke lenger, og de bryr seg ikke om hva vi gjør med livene våre – inkludert hvorvidt vi får barn; på samme måte som de ikke bryr seg om at vi har internett eller flyr i fly. En følelse av forpliktelse man måtte kjenne overfor sine forfedre, er ikke begrunnet i deres interesser – for de har ingen interesser lenger. Og selv om de på et eller annet vis skulle hatt en interesse i at vi reproduserer, er det langt fra opplagt at den interessen skulle veie tyngre enn den lidelsen og belastningen som påføres ved å reprodusere.

For det andre: Denne innvendingen fremstiller forfedrenes handlinger som om de var store bragder. Selv om noen av dem kan ha gjort ekstraordinære ting som fortjener anerkjennelse, så er ikke det å få barn en av dem. Å reprodusere har alltid vært (og er fortsatt) vanlig, og i de aller fleste tilfeller har det manglet en meningsfull refleksjon rundt den etiske siden ved det å skape et liv.

#40 – Antinatalisme er en trend, og den vil gå over som alle andre.

Dette er ikke en direkte innvending, men snarere en avvisning av antinatalisme. Likevel er det verdt å svare på.

Noen kan tolke den nylige interessen som et tegn på at antinatalisme bare er en forbigående trend. Men dette er feil. Motstand mot reproduksjon har eksistert i tusenvis av år. Et tidlig eksempel er Abū al-ʿAlāʾ al-Maʿarrī, en poet og filosof som levde fra 973 til 1057 e.Kr. Hans verk inneholder sterke antinatalistiske temaer, inkludert direkte fordømmelser av prokreasjon. det å skape nytt liv gjennom reproduksjon (å få barn) Hans selvskrevne gravskrift lyder: «Dette er min fars forbrytelse mot meg, som jeg selv ikke har begått mot noen..»

Antinatalismen har overlevd i århundrer uten moderne kommunikasjonsmidler. Nå som vi har internett, har spredningen av disse ideene bare blitt mer synlig og tilgjengelig.

#41 – Jeg vil at barna mine skal være sammen med meg i himmelen!

Det er forståelig at mennesker som tror på et liv etter døden, ønsker å tilbringe det sammen med sine kjære. Men for å gjøre det mulig, må man først skape disse kjære – og dermed utsette dem for risikoen for kreft, voldtekt, smittsomme sykdommer, drap, tortur, demens, hjerneskade, naturkatastrofer, ulykker og andre potensielle lidelser. I tillegg, ifølge den troendes verdensbilde, kan barnet ende opp i helvete. Det finnes ingen garanti for at barnet vil komme til himmelen; de kan leve et liv som fordømmer dem til helvete.

Er ønsket om å tilbringe livet etter døden i himmelen sammen med sine kjære, viktig nok til å rettferdiggjøre disse risikoene? Spesielt når man kan adoptere og (forhåpentligvis) tilbringe etterlivet i himmelen sammen med sitt adopterte barn.

Mer fundamentalt bør den troende reflektere over om troen på et liv etter døden er basert på bevis og velbegrunnede argumenter. Når vi tar beslutninger som får slike konsekvenser for andre, må vi være sikre på at våre relevante overbevisninger er velbegrunnede. Hvis troen er feil, kan kostnadene for barnet – både garanterte og potensielle – bli betydelige.

#42 – Hvis vi ikke får barn, vil de andre gruppene gjøre det – og da vil de ta over!

Denne innvendingen bunner ikke i natalisme, men i fordommer mot en bestemt religiøs, etnisk, sosioøkonomisk eller annen gruppe. Ifølge dette synet er prokreasjon det å skape nytt liv gjennom reproduksjon (å få barn) et middel for å «vinne» over den andre gruppen – ved å øke antallet i sin egen gruppe.

Svaret på denne innvendingen vil delvis avhenge av hvilken type gruppe det er snakk om. Noen gruppeidentiteter er ufrivillige (f.eks. ens etniske gruppe), og den eneste måten å øke medlemstallet på er å formere seg. I slike tilfeller kan det beste svaret være å ta tak i fordommene direkte, i håp om at dette kan dempe tilhengerens ønske om å «avle flere» enn den andre gruppen.

Andre gruppeidentiteter er frivillige (f.eks. politisk tilhørighet), og i slike tilfeller kan man si flere ting for å overbevise tilhengeren om å la være å reprodusere.

1. Prokreasjon er ikke den eneste måten å få en gruppe til å vokse på, og heller ikke den mest effektive. Det å få barn krever store ressurser. Ressursene og tiden som ville blitt brukt på å oppdra et barn, kan brukes mer kostnadseffektivt til å få eksisterende mennesker til å slutte seg til gruppen.

2. Det finnes ingen garanti for at et barn vil dele foreldrenes idealer eller identifisere seg med de samme gruppene.

3. Selv om barn ikke bør sees på som ideologiske verktøy, dersom oppdragelsen kan føre til at barnet slutter seg til samme grupper som foreldrene (og personen som fremmer argumentet ikke vil endre holdningen om å bruke barn som et middel for å nå sine egne mål), virker adopsjon som et bedre alternativ. Det har den ekstra fordelen at et allerede eksisterende barn får et kjærlig hjem og familie, og kan potensielt redusere sannsynligheten for at barnet vil slutte seg til gruppen tilhengeren er fordomsfull mot.

Men uansett hvilken form denne innvendingen kommer i, er det én ting vi bør slå tilbake mot, og det er viljen til å bruke mennesker bare som et middel for å nå våre politiske, religiøse eller andre mål.

#43 – Anti-natalisme er anti-kvinne. Hvordan våger du å fortelle en kvinne hva hun skal gjøre med kroppen sin!

Å tolke antinatalisme som et forsøk på å fortelle kvinner hva de skal gjøre med kroppene sine, er en feiltolkning av argumentene. Antinatalisme er et livssyn mot å skape nye bevisste vesener, blant annet gjennom reproduksjon – en prosess som involverer både menn og kvinner. Det handler ikke om å kontrollere kvinners kropper, men om å utfordre alle som vurderer å få barn til å gi en moralsk begrunnelse for det.

Selvfølgelig er kroppslig autonomi viktig. Hva en kvinne – eller hvem som helst – gjør med sin egen kropp, er til en viss grad et personlig valg. Men reproduksjon involverer en tredjepart som ikke kan samtykke: det fremtidige barnet. Det er dette som gjør det til mer enn bare et personlig valg. Selv om folk bør ha rett til å ta egne reproduktive avgjørelser, må det fortsatt finnes et grunnleggende nivå av moralsk ansvar for egne handlinger.

Det er også verdt å merke seg at selv om antinatalisme i seg selv ikke handler om kjønn, er det ofte kvinner som har mest å vinne på å ikke få barn. Graviditet og fødsel innebærer visse helserisikoer – noen av dem kan være permanente – og ansvaret for barneoppdragelse faller fortsatt uforholdsmessig mye på kvinner i de fleste sammenhenger. Å velge å ikke få barn innebærer å unngå alt dette. Det ville også forhindre at flere kvinner og jenter blir født inn i en verden der de fortsatt møter diskriminering og ulikhet. Den eneste måten å garantere at en kvinne aldri vil oppleve disse belastningene, er å ikke skape henne i det hele tatt. På denne måten kan antinatalisme bidra til å redusere diskriminering av kvinner og jenter.

#44 – Antinatalisme er en religion og en kult!

Denne innvendingen forsøker å diskreditere antinatalismen ved å stemple den som noe mange ville føle seg berettiget til ikke å ta seriøst. Den som fremsetter denne påstanden, gjør det sannsynligvis for å stenge for videre samtale, og unngå at deres eget verdenssyn blir utfordret.

Antinatalisme er verken en religion eller en kult. Det er en filosofisk posisjon: et livssyn om at det er moralsk galt å skape nye bevisste vesener. Kan et fellesskap som deler dette synet utvise kultlignende atferd? I teorien, ja – men det samme kan sies om ethvert fellesskap. For å kunne hevde noe slikt på en meningsfull måte, må den som fremsetter påstanden peke på konkrete dynamikker og fremlegge bevis. Uten dette blir anklagen bare en form for avsporing.

Selv om enkelte individer i et antinatalistisk miljø skulle vise kultlignende tendenser, er det et problem med disse enkeltpersonene – ikke med selve filosofien. Dersom den som fremmer innvendingen forveksler disse, kan det være nyttig å lede samtalen tilbake til filosofiens kjerne.

#45 – Hvis jeg ikke får barn, hvordan skal jeg da etterlate meg et ettermæle?

Ønsket om å etterlate seg et ettermæle omdømme eller rykte en person etterlater seg etter sin død er forståelig. Å skape et menneske for å oppnå dette, derimot, er ikke det. Det er en grunnleggende egoistisk handling, noe som er ironisk med tanke på at de færreste ønsker å bli husket som egoistiske.

Når en forelder skaper et barn som skal tjene som en del av sitt ettermæle utsetter de ikke bare barnet for livets påkjenninger, men legger også et følelsesmessig ansvar på barnet om å leve på en måte som forelderen ville godkjent. I tillegg kan disse forventningene komme i konflikt med hvordan barnet selv ønsker å leve livet sitt.

Hvis noen virkelig ønsker å oppdra et barn som en del av sitt ettermæle (selv om barn ikke bør reduseres til ettermæle-prosjekter), kunne de ha adoptert. Å gi omsorg og kjærlighet til noen som allerede eksisterer og trenger støtte – er faktisk noe som er verdt å huske!

Prokreasjon det å skape nytt liv gjennom reproduksjon (å få barn) er ikke engang en effektiv måte å etterlate seg et ettermæle på. Det store flertallet av mennesker i historien har fått barn, og de fleste av dem er glemt. Selv om barnet skulle utrette store ting, er det barnet som blir husket – ikke foreldrene. Og når en forelder først blir husket, er det fordi de gjorde noe betydningsfullt uavhengig av det å få barn.

Hvis det er et ettermæle man ønsker å etterlate seg, så er det å skape positive endringer i verden sannsynligvis den beste veien å gå.

#46 – Tankegangen din er for svart-hvitt; du kan ikke si at reproduksjon alltid er galt.

Antinatalister kan være prinsippfaste i sine synspunkter, og det er ikke åpenbart hvorfor det skulle være noe negativt. Folk er prinsippfaste i sin motstand mot en rekke alvorlige lidelser: barnebortføring, voldtekt, folkemord – for å nevne noen. Bør slike holdninger avfeies som «svart-hvitt-tenkning»? Nei. Så hvorfor skal man avfeie antinatalisme på samme måte?

Selvfølgelig, om en antinatalist nekter å vurdere motargumenter eller delta i en redelig diskusjon, er det et problem. Men det er et problem med den enkeltpersonens holdning, ikke med filosofien i seg selv.
Antinatalisme er en rik og nyansert filosofi som verken er, eller burde være, preget av «svart-hvitt» tenkning. Den rommer et bredt spekter av perspektiver, og antinatalister er ofte uenige om sentrale spørsmål som: Er utryddelse et mål eller en konsekvens? Bør antinatalisme også gjelde for ikke-menneskelige dyr? Kan reproduksjon noen gang være moralsk tillatt i sammenheng med en gradvis utryddelse? At disse spørsmålene fortsatt er åpne, tyder i liten grad på at antinatalisme er et produkt av «svart-hvitt» tenkning.

#47 – Livet er ikke noe som påtvinges oss – det er en mulighet.

Når folk sier at «livet er en mulighet», tenker de nok på sjansen til å oppleve positive ting som beundring, skjønnhet, mening og glede. Men å framstille dette som en mulighet er misvisende. Mens en som allerede eksisterer ville ha nytte av å oppleve disse positive tingene, ville det ikke vært noen som kunne trenge eller ønske dem dersom vedkommende aldri var blitt til. Det virker derfor merkelig å kalle det for «en mulighet» å få oppfylt ønsker som bare oppsto fordi man ble skapt med dem i utgangspunktet.

Det finnes flere grunner til at en antinatalist med god grunn kan beskrive livet som en byrde som påtvinges oss. For det første er det generelt mye lettere for dårlige ting å skje med oss, enn at gode ting sikres. Sykdom, skader, og ensomhet, for eksempel, oppstår ofte uten at vi trenger å anstrenge oss, mens helse, trygghet, og relasjoner vanligvis krever en vedvarende innsats for å oppnås og opprettholdes. For det andre er livet preget av en konstant strøm av behov og ønsker - og mange av dem fører til lidelse hvis de ikke blir oppfylt. Hver og en av oss må kontinuerlig arbeide, ofte med ting vi helst ikke vil, for å oppfylle disse ønskene – hvis vi i det hele tatt klarer det – bare for at disse ønskene igjen blir erstattet av nye.

Denne situasjonen vi befinner oss i, er ikke et resultat av våre egne valg, men noe andre har påført oss ved å skape oss. Derfor er det rimelig å karakterisere livet som en påtvunget byrde.

Dette betyr ikke at livet ikke kan inneholde gode ting. Poenget er bare at vi ikke hadde behov for noen av dem før vi ble skapt, og at deres tilstedeværelse bare utgjør en fordel sammenlignet med det å eksistere uten dem – ikke sammenlignet med aldri å ha eksistert i det hele tatt.

#48 – Lidelse er ikke alltid negativt, mange mennesker vokser gjennom lidelse!

Det er sant at lidelse kan føre til personlig vekst – men det faktumet alene rettferdiggjør ikke å påføre andre lidelse, og det endrer heller ikke det faktum at lidelse i seg selv er noe negativt.

Enkeltpersoner kan velge å holde ut lidelse i jakten på personlig utvikling, eller de kan finne måter å vokse på gjennom lidelse de ikke selv har valgt. Men dette er ikke fordi lidelse i seg selv er positivt, men fordi den noen ganger kan være et middel for å hindre ytterligere lidelse. Når noen først eksisterer er det trolig bedre å bygge opp motstandskraft. Dette er imidlertid noe helt annet enn bevisst å påføre et annet menneske lidelse, for så å rettferdiggjøre det ved å henvise til muligheten for potensiell personlig utvikling.

Hvis noen blir sterkere som følge av å ha blitt utsatt for mishandling, gjør ikke det dermed mishandlingen moralsk akseptabel – og det rettferdiggjør heller ikke at andre begår lignende handlinger. Den samme logikken gjelder for prokreasjon: det å skape nytt liv gjennom reproduksjon (å få barn) å bringe noen til verden innebærer betydelig lidelse, og muligheten for personlig vekst er ikke en tilstrekkelig moralsk rettferdiggjørelse.

I tillegg er ideen om vekst gjennom lidelse i stor grad irrelevant i forbindelse med reproduksjon. Personlig vekst har kun verdi dersom noen allerede eksisterer og kan dra nytte av den. Før en person eksisterer, finnes det ingen som har behov for den instrumentelle verdien noen typer lidelse eventuelt kan ha.

Helt til slutt, mye av lidelsen i verden gir liten eller ingen mulighet for vekst. For eksempel medfører en uhelbredelig sykdom ofte intens og langvarig smerte. Denne typen meningsløs lidelse er utbredt. Det finnes også mange individer som ikke har de kognitive forutsetningene for å omdanne lidelse til personlig vekst. For dem forblir lidelsen akkurat det den er: lidelse.

#49 – Livet innebærer risiko! Vi kan ikke leve i en sikkerhetsboble av frykt for hva som kan skje.

Denne innvendingen fremstiller antinatalister som overdrevent forsiktige i sine handlinger. Hvis alle skulle hatt samme risikotoleranse som antinatalister, ville det ført til at ingen forlot hjemmet sitt i frykt for at noe kunne gå galt. Men dette er en feilaktig fremstilling av hva antinatalister faktisk står for.

For det første er det en vesentlig forskjell mellom å ta risiko i sitt eget liv, og å ta risiko på andres vegne. Antinatalisme handler om det sistnevnte. Når noen først eksisterer, kan de selv velge å ta risikoer som de mener er verdt det. Faktisk kan det å ta risiko i sitt eget liv føre til at man føler større indre tilfredshet. Men dette er noe helt annet enn å påtvinge risiko for noen som ennå ikke eksisterer – spesielt uten deres samtykke. Moralsk sett er vi langt mer forsiktige når vi tar valg som vil ha stor innvirkning på andres liv, særlig når de ikke har noen mulighet til å påvirke valget.

For det andre er risikoene ved å sette noen til verden alvorlige. Å skape et menneske utsetter dem og gjør dem sårbare for alle de vonde tingene som kan ramme noen: sykdom, tortur, kronisk lidelse, seksuelle overgrep, vold, sorg, krig, fattigdom, kreft, mobbing... listen er lang. Og det stopper ikke der – generelt sett er man utsatt for å kunne få et liv som er svært dårlig. Det er rimelig å ønske å unngå å påføre andre slike risikoer.

Til slutt finnes det situasjoner der det kan rettferdiggjøres å ta risiko på vegne av andre, men dette gjelder som oftest når den potensielle skaden er minimal, eller når risikoen bidrar til å forhindre en større skade for vedkommende. Å få barn er ikke en slik situasjon. Før noen eksisterer, er de ikke sårbare for noen skade som kan rettferdiggjøre at man tar en risiko på deres vegne.

Hvis det ikke var for at det å få barn er så normalt – og at folk har sterke interesser i å se det som noe positivt – ville risikoene forbundet med det blitt tatt langt mer alvorlig.

#50 – Du vet ikke om det å skape noen gjør mer skade enn godt totalt sett! Vi bør være agnostiske.

Agnostisisme når det gjelder hvorvidt det er moralsk akseptabelt å skape et menneske, forsvares ofte med at man er usikker på konsekvensene av å gjøre det. En form denne innvendingen tar, er påstanden om at vi ikke kan vite om det å reprodusere – eller ikke reprodusere – vil føre til en fremtid med mindre lidelse.

Å være agnostisk til usikre fremtidige utfall betyr ikke at man må være agnostisk til det å påføre klare og betydelige lidelser – særlig når disse lidelsene påføres et individ uten samtykke. Når det gjelder reproduksjon, er lidelsene som kan påføres den skapte personen, alvorlige: kronisk sykdom, seksuell vold, sorg, ensomhet, aldring, fysisk vold, og mer. Og risikoen for disse skadene kommer i tillegg til den garanterte lidelsen som personen vil oppleve. Når slike direkte skader er tydelige (selv om de bredere konsekvensene er usikre), virker det rimelig å være føre var, og unngå å påføre dem.

Vi må også erkjenne hvor ille livet faktisk kan bli. Noen liv innebærer ekstraordinær lidelse – og når det gjelder ikke-menneskelige dyr, inneholder livene deres ofte nettopp denne typen intens lidelse. Når vi skaper noen, risikerer vi å skape et slikt liv. Å forbli agnostisk til hvorvidt vi bør ta denne risikoen – særlig når det noen ganger ikke er en ubetydelig risiko – virker veldig ufølsomt. Med tanke på dette, og det som er nevnt over, virker det derfor helt rimelig å avvise ideen om at vi bør være agnostiske til om det er moralsk riktig å få barn.

#51 – Det handler ikke bare om barnet! Å skape mennesker kommer andre til gode og forbedrer samfunnet.

Å få barn kan ha positive konsekvenser for andre – enten for enkeltpersoner eller samfunnet som helhet. Ta foreldrene som et eksempel: de kan finne mening og livsutfoldelse i å få et barn, eller de kan motta økonomiske fordeler fra staten. (Selvsagt er det også betydelige kostnader knyttet til det å få barn, men det er ikke hovedfokuset her.)

Det egentlige spørsmålet er likevel om det er akseptabelt å påføre et barn alvorlig lidelse for å gagne oss selv eller andre? Et barn vi påstår å elske, ikke minst. Antinatalister kan ikke tvinge framtidige foreldre til å svare på dette spørsmålet slik de ville gjort, men det å vurdere hvilke typer lidelse deres framtidige barn kan – og sannsynligvis vil – oppleve, kan få dem til å tenke seg om én gang til. Slike lidelser inkluderer sykdom, aldring, ulykker, vold, naturkatastrofer, tap av nære, psykiske lidelser, ensomhet, og mer. Hvilke konkrete fordeler for oss selv eller andre kan rettferdiggjøre å påføre slike lidelser – eller risikoen for slike lidelser – på et mulig barn?

Det er først når vi ser nærmere på slike detaljer at det bør bli klart hvor moralsk forkastelig det er å påføre slike lidelser på et annet menneske for personlig vinning.

#52 – Mennesker er tøffere enn du tror, de tåler livets lidelser.

Noen mennesker tåler livets påkjenninger, mens andre ikke gjør det. Her er to viktige poenger.

For det første er det at en person har styrke til å tåle livets vanskeligheter, kun en fordel dersom de faktisk møter disse vanskelighetene. Hvis de aldri hadde eksistert, ville det ikke vært noen vanskeligheter å overvinne. Å bruke noens evne til å tåle vanskeligheter som grunn til å skape dem og dermed påføre dem lidelse, er moralsk tvilsomt. Enda verre er det å avfeie lidelsen man påfører andre med utsagnet «de tåler det», det er ikke bare moralsk tvilsomt, men også kynisk og umoralsk, og en måte å unngå ansvar på.

For det andre, selv om man mener det er bra å skape mennesker som kan overvinne vanskeligheter, skjer det på bekostning av dem som ikke klarer det. Når man skaper et barn, kan man aldri være helt sikker på hva slags person man skaper. Hvorfor skal noen måtte settes i en situasjon der de må kjempe med lidelse de kanskje ikke er i stand til å overvinne, når alternativet – å aldri eksistere – ikke ville vært et tap for dem?

#53 – Hvorfor skal jeg måtte ofre det å få barn, bare for å forhindre andres lidelse? Det er mye å be om!

Det er forståelig at noen kan føle at de må gi avkall på noe viktig ved å avstå fra å få barn. Å få barn er ofte en sentral del av mange menneskers livsplan, og det kan være vanskelig å bli møtt med et syn som utfordrer moraliteten i dette valget. For dem som aksepterer antinatalismen, kan det føre til store endringer i fremtidsplanene.

Likevel bør ikke det å avstå fra reproduksjon betraktes som et tap. For å handle i tråd med det moralen krever av oss, må vi noen ganger gi avkall på ting vi ønsker – men det føles urimelig å omtale dette som et tap. For å illustrere hvorfor kan vi se på et annet eksempel: Moralen krever at vi ikke stjeler andres eiendom. Hvis noen regelmessig stjeler fra andre, ville det være feil å kalle det et tap dersom vedkommende slutter og følger moralen (altså ikke stjeler). Heldigvis innebærer det heller ikke noe tap ved å avstå fra å reprodusere, siden potensielle foreldre kan velge å adoptere eller bli fosterforeldre.

Til slutt forveksler denne innvendingen det å forhindre lidelse, med det å påføre lidelse. Det å ikke skape et menneske er ikke en handling som forhindrer lidelse som ellers ville ha oppstått – det er rett og slett en måte å unngå å påføre lidelse i utgangspunktet.

#54 – Du er bare svak! Du takler ikke livet og prøver å hindre sterkere mennesker i å blomstre.

Dette er et personangrep (ad hominem), men det kan likevel besvares.

«Svak» blir sannsynligvis ikke brukt om fysisk styrke her, men om mental styrke. Det er ingen grunn til å tro at antinatalister er spesielt svake på dette området. Noen antinatalister kan mangle mental styrke, men det gjør mange andre mennesker også. Antinatalister finnes på et spekter av robusthet, akkurat som alle andre.

De reflekterer trolig mer enn de fleste over livets vanskelige sider, og det i seg selv krever en viss grad av styrke. Det er også slik at noen antinatalister ønsker å få barn, men velger å avstå fordi det ville vært uetisk. Dette krever også en viss moralsk styrke.

Det finnes heller ingen grunn til å tro at antinatalister prøver å hindre andre i å blomstre. Noen kan se på det å få barn som en viktig del av sin personlige utvikling, og det er synd at dette kommer i konflikt med det moralen krever. Antinatalister vil selvsagt støtte en slik person i å finne andre måter å blomstre på – som for eksempel ved å adoptere et barn.

#55 – Hvorfor ikke fokusere på fattige folk? De får jo mange barn!

Antinatalisme er et livssyn som ser på det å bringe et sansende vesen til verden som moralsk galt, det gjelder ikke bare bestemte religiøse, økonomiske eller etniske grupper. Folk i både høy- og lavinntektsland bør bli eksponert for det antinatalitiske livssynet.

Før den som fremmer denne innvendingen begynner med å peke finger, ville det være lurt av dem å forsikre seg om at de ikke er i villrede. Når det refereres til «de fattige», tenker de kanskje på mellominntektsland med store befolkninger som India, Bangladesh eller Kina. Men disse landene har fødselsrater på, rundt eller under reproduksjonsnivået på 2,1 barn per kvinne [1]; faktisk er fruktbarhetsraten i noen land som tradisjonelt regnes som fattigere, lavere enn i høyinntektsland. For eksempel var Kinas gjennomsnittlige fruktbarhetsrate i 2023 lavere enn både Storbritannias og USAs.

Det finnes riktignok enkelte land hvor gjennomsnittlig fruktbarhetsrate fortsatt er betydelig høyere enn det globale gjennomsnittet – og disse landene er som regel lavinntektsland. Dette bør likevel ikke brukes som et argument for å demonisere befolkningene i disse områdene. Den høye fruktbarheten skyldes som oftest forhold som høy spedbarnsdødelighet, begrenset tilgang til effektiv prevensjon og andre strukturelle faktorer. Ved å erkjenne de bakenforliggende årsakene, kan vi heller støtte politikk og kampanjer som både bedrer livssituasjonen for mennesker og samtidig bidrar til å redusere fødselstallene.